Følg meg på DTS!

Jeg er ikke hun som står fremst og hopper med løfta hender under lovsangen. Jeg står ikke i ro med løfta hender heller. Jeg står stort sett. Med hendene trygt planta (og lett trommende) på seteryggen foran meg. Synger med av full hals, og prøver å mene det jeg synger. Prøver å mene at jeg elsker Gud. At jeg vil rope budskapet om Han ut fra hustakene, så det når hvert menneske i hele verden. Prøver å mene at jeg stoler på Han. At jeg tror på Han…

Jeg er ikke ei av de som står på gata og forteller folk om Jesus. Jeg ber ikke høyt, og ber vel egentlig ikke så mye i det hele tatt.  

Jeg er hun som sitter på scenen og spiller piano og synger tredjestemme på refrengene, og håper at ingen skal se hvor hyklersk hun føler seg. Hun som ikke klarer å være en perfekt kristen burde jo i alle fall ikke være på scenen, sammen med perfekte mennesker med perfekte liv og perfekte Gudsrelasjoner. Jeg er hun som står bak i ”teknikerbingen” og håper at hennes tvil ikke skal sive inn i miksepulten, og ut gjennom høytalerne for så å smitte over på andre. Hun som sitter på bønnemøte og kun klarer å be om at hennes tilstedeværelse i rommet ikke skal stå i veien for at andre kan få bønnesvar. Hun som på ingen måte vurderer å fortelle andre om Jesus, fordi hun ikke selv får til "dette med Gud og sånn", og ikke unner andre smerten det fører med seg.

Som 15-16-åring begynte jeg å se at det å være kristen var noe mer enn jeg trodde det var. For meg handlet det å være kristen om at man går i kirken på søndager og at man har en bibelleseplan og en bibel som man egentlig helst skal lese i på kvelden før man sovner og at man ber kveldsbønn (= en oppramsing av folk man er glad i, med ”Kjære Gud pass på” som start og ”Amen” som avslutning) og at man synger for maten og at man reiser på leir og synger i kor og går på KRIK og går på søndagskole og ungdomsklubb i kirka og barneforening og tar med alle vennene man har på alle kristne aktiviteter man vet om og at man – så fort man er gammel nok – er leder og med i styret og frivillig og dugnad og alltid og hele tiden og og og og….

* s u k k *

Jeg tror ikke mine foreldre, eller noen i alle de kristne aktivitetene, har sagt til meg at kristendommer handler om ”riktige” handlinger og ”kristen timeplan”, men allikevel var det dette som var realiteten for meg.

Misforstå meg rett, jeg ELSKER jo dugnad. Jeg liker å spille piano. Jeg liker å styre lyd. Jeg liker å stå i kiosk og selge vafler. Jeg liker å ta oppvasken på leir. Jeg liker å vaske i kirka (men ikke skriv meg dobbelt opp på vaskelista basert på den påstanden…!). Jeg liker å tjene. Jeg liker å bruke mine talenter og gaver til å velsigne andre. Men.

Da det å være kristen begynte å bli vanskelig og sårt, manglet jeg mot til å snakke med noen om livet og følelser. Uansett hva det gjaldt - om det gjaldt Gud, vonde ting som hadde skjedd tidligere i livet, eller ”dagsaktuelle vonde ting” - så klarte jeg ikke å fortelle det til noen. Jeg hadde nære venner, gode foreldre og fantastiske lærere, men jeg klarte ikke å be om hjelp. Jeg ville ikke plage andre med mine problemer. Andres problemer var viktigere. Dessuten var jeg sterk og skulle klare meg selv. Den eneste jeg klarte å prate med var meg selv. Og styggen på ryggen. Dette gjorde at problemene i lang tid fikk vokse seg større og større. Som en bøtte som bare blir fullere og fullere av dritt og løgntanker.


Jeg er ikke kristen nok
Gud bryr seg ikke om meg/elsker meg ikke/hører meg ikke/ser meg ikke
Jeg har ingen verdi
Jeg har ingen relasjon med Gud
Jeg har sikkert kanskje ikke Jesus i hjertet, da....
Gud bryr seg bare om de andre, og passer bare på meg for å kunne bruke mine talenter til å velsigne andre
Å tenke på Gud og sånn kommer aldri til å slutte å gjøre vondt
Jeg får ikke dette til

Per dags dato, som 26-åring, er jeg fortsatt midt i søla jeg har brukt så mange år på å grave meg dypt ned i. Men, jeg ønsker og prøver å snu tankegangen. Jeg prøver å fylle hodet mitt og tankene mine med sannhet i stedet for løgn, fordi jeg er lei av at løgnen får styre livet mitt. Jeg prøver å prioritere å tilbringe tid sammen med Gud, selv om jeg fortsatt ikke helt har funnet ut hvor vårt møtepunkt er. Jeg prøver å la Han lære meg hvordan jeg kan oppleve hans nærvær i mitt liv. Jeg har venner jeg kan prate med om hvordan jeg har det med Gud, og som jeg vet at ber for meg. Å være ærlig løser ikke nødvendigvis problemene, men det gjør det det lettere å bære dem.

Jeg trodde lenge at jeg egentlig var kristen bare fordi timeplanen min kun besto av kristne aktiviteter. Jeg studerte på kristen skole, jobba på kristen skole, spilte i ørten lovsangsteam og kristne kor, hadde bare kristne venner der jeg bodde… Men nå velger jeg å tro at jeg er kristen fordi Gud ikke vil slippe meg. Han slipper aldri taket. Og ikke bare fordi at Han vil bruke talentene mine (for han TRENGER meg vel strengt tatt ikke. Den Allmektige Gud klarer vel ca alt i hele verden uten min hjelp.), men fordi at han elsker meg. Og ikke tro at jeg plutselig har sett lyset eller noe, for jeg måtte tvinge meg selv til å skrive ordene ”men fordi at han elsker meg”. Men – jeg prøver å våge å velge å tro på det. Og så prøver jeg å våge å velge å tro at Gud vil være der og hjelpe meg. At når jeg snur meg bort fra styggen på ryggen med alle løgnene sine, og heller ser på Gud, så er han nærmere enn jeg noen gang har våget å håpe.

("perle fra arkivet" - skrevet høsten 2014)

(finnes også på omgud.net)

Livet asså.

Dette eksamensstresset altså!!! Eg har masse fri og går rundt med ein konstant følelse av at eg burde lest til eksamen!

Egentlig er det heilt greit. For eg kan jo berre minne meg sjølv på at eg ikkje har eksamen. At eg er i jobb. Sjølv om eg "berre" er tilkallingsvikar, så jobber eg faktisk som bussjåfør i Nettbuss. Og det er veldig ålreit! Eg disponerer jo ikkje tida mi så veldig anleis enn eg gjorde då eg "studerte", og kanskje er det difor eg ikkje klarer å bli kvitt den dårlege samvittigheten for at eg ikkje leser :p For no KAN eg faktisk ligge 4 timer på sofaen og sjå TV uten å ha dårlig samvittighet for at eg egentlig burde gjort noko anna. Det betyr ikkje at eg syns det er fornuftig tidsbruk å ligge på sofaen og sjå TV ;) men det er ikkje så lett å finne noko anna å gjere når "alle andre" er studenter. Kanskje eg skal skrive ei liste?

Ein ting eg har brukt mykje tid på i det siste, er å leite etter ei ok leilighet eg kan leige ei stund. No treng eg ikkje leite lenger! Var på visning igår, og fekk leiligheten! Litt dyrere enn eg hadde håpt på, men eg har to soverom (i praksis blir det vel 1 soverom og 1 gang/walk-in-closet/arbeidsrom/øvingsrom), og leiligheten ligger i et rolig område, i kjelleren til rolige folk, og det er ikkje så langt å kjøre til jobb. Tjohei! Kor langt det var mellom jobb og min nye heim var faktisk noko av det viktigaste når eg leita etter leilighet. For når man begynner på jobb f.eks. kl 04:40 (og då helst bør være der seinest 04:30..) så har 5 minutter GANSKE MYKJE å sei! :)

Så det var ein liten update om mitt liv. Bilder av leiligheten kommer! Wohoo!

Om oppkjøring, mestring og selvfølelse. Og kanskje egentlig litt om Gud.

Igår hadde eg oppkjøring på buss. Og strauk! Sjukt.
Følelsesresultat: Takknemlig!
Sjølvsagt var det kjedelig å stryke. Men eg hadde nok ikkje hatt ein like god opplevelse igår viss eg hadde stått!
Eg hadde ikkje møtt all oppbackinga og tilbakemeldinga frå dei rundt meg. Først og fremst lærere og medelever. Det hadde for all del vert hyggelig å få ein «gratulerer-klem», men klemmane og omsorgen når eg strauk betydde mykje meir! Det at folk ikkje trudde meg når eg sa at eg hadde strøket, betydde mykje, og fekk til og med meg til å forstå at dei syns at eg kan bedre. Kommentarer som «Viss det var nokon eg var SIKKER på at skulle stå på bussoppkjøringa, så var det deg!» varma!
Så - kva skjedde?
Kjetting. Himla drittkjetting. Etter å ha gjennomført daglig kontroll av kjøretøyet skulle eg trekke et sikkerhetskontrolloppgavekort. Og eg trakk kjettingkortet. Et av tre kjettingkort. I ein tjukk bunke med kort. GODT gjort. KJIP følelse. Først fekk eg spørsmål om antall kjetting som skulle være med i kjøretøyet. Enkelt. Tre. Ein til styrende hjul, og to til drivhjul. (på bussen eg hadde oppkjøring på i alle fall. det varierer jo litt ut i fra antall akslinger og sånn..) Men så fekk eg beskjed om å legge på kjetting på et drivhjul. Mindre enkelt. Kort fortalt: eg fekk det ikkje til. Hadde det vært kjettingføre, så hadde eg nok strøket med ein gang. Det hadde vært kjipt det! Å stryke uten å ha hatt sjanse til å vise at eg kan kjøre. Men siden det var gode kjøreforhold på veiene, så kjørte vi avgårde. Eg pusta djupt et par ganger og tenkte, sånn ca, at «no er det berre kjøringa mi som kan redde meg. dårlig svar på trekk-kortet betyr ikkje nødvendigvis at eg stryker. gløm kjettingen, kjør fint.». Men så. Kort fortalt: eg kjørte som ein sokk. Eg trur knapt nok eg har kjørt så dårlig nokon gong. Det var ikkje sånn at eg bomgira og kræsja og bråbremsa og kjørte feil og sånn. Eg klarte heilt fint å forflytte bussen på ein (stort sett) teknisk riktig måte. Men den delen av kjøringa som krever 100% oppmerksomhet heile tida - TRAFIKKEN - blei så forstyrra av den mislykka kjettingpålegginga at det meste stort sett gjekk, men gjekk skeis. Det var fortsatt ingen bråbremsinger eller kræsjing, berre generelt dårlig planlegging. (For deg som aldri har forflytta et stort kjøretøy før; det kreves ganske mykje meir planlegging før f.eks. rundkjøringer med storbil enn med liten bil...) Når du då i tillegg legg til et par situasjoner som kunne stått på lista over «typiske ting man ikkje bør gjere på ei oppkjøring» (som f.eks. å stoppe i et kryss med fronten midt i et gangfelt) OG dårlig utførelse av daglig kontroll OG mislykka kjettingpålegging, så er det jo klart at det ikkje heilt går veien..
Iløpet av kjøreturen tenkte eg fleire ganger at «no kjører eg perfekt for stryk..», og prøvde å bevisst tenke at eg måtte skjerpe meg, og at eg fortsatt hadde ein god sjanse til å vise at eg faktisk egentlig kan kjøre buss. Men så gikk det skeis igjen. Og igjen. Og igjen.
Når eg svingte inn på trafikkstasjonen etter endt kjøretur, var eg særs førebudd på at eg hadde strøket. (i motsetning til tidligere på dagen, då eg var bombesikker på at eg sjølvsagt kom til å stå.) Eg var faktisk så sikker på at resultatet var stryk at eg var klar for å sei at «det var heilt ufortjent!» dersom eg, mot all formodning, skulle komme til å stå. Etter ein prat med sensor, der vi var heilt enige om at kjøringa på oppkjøringsturen ikkje var god nok, og heilt enige om situasjonar som hadde vært litt dumme, fekk eg den fine grønne lappen med kryss i feil (men dog så rett) rute. Sensor sa «lykke til neste gang, og takk for turen» og gjekk sin veg, og eg kunne endelig senke skuldrene. Etter et par døgn med litt spente nerver (ein oppkjøring er jo ikkje berre-berre å gå og vente på!) og ein time med konstant frustrasjon over at ingenting gjekk som det skulle, var det ikkje rart at kroppen min reagerte med tårer. I alle fall når min fantastiske lærer kom og gav meg ein klem. (Og JA eg påstår at tårene var ein fysisk reaksjon. Eg driv jo ikkje med sånn føleri-følera-grining.)

Så kom alle desse koselege tinga. Dei fine kommentarane. Oppmuntringa og omsorgen. Min egen følelse av og visshet om at eg kan bedre! Selvfølgeligheten i at 1: det å stryke på ein oppkjøring betyr ingenting meir enn at ein har strøket på ein oppkjøring. og 2: livet går fint videre, og eg er fortsatt meg.
Det beste var nok min egen følelse. Eg - som er så flink til å sjå alt det negative i meg sjølv, til å tydeligst sjå det eg ikkje mestrer, til å tenke at «fordi eg ikkje mestra dette så er eg mindre verdt» - løfta hovudet, trakk på skuldrene, smilte og sa at «eg er flinkere enn dette!» og «neste gang går det bra!». Og enda bedre; eg meinte det! Det hadde nok ikkje vært noko problem å ta på ei maske og sei at «eg er kan jo bedre enn dette neste gang går det bra det går heilt fint med meg altså :) :) :) :) :)»,
men eg trengte ingen maske, for eg meinte det! Derfor er eg så takknemlig! Og glad! 
Gøy for meg, det :)


 Kanskje var dette ein fornemmelse av Gud..? Kanskje handler livet mitt egentlig ikkje om meg..?

Siden sist:

Har bestått teoriprøve klasse C (lastebil), D (buss) og CE (vogntog). OG ikkje minst; bestått førerprøve klasse C. Så eg har no lov til å kjøre lastebil heilt åleine! Wohoo!!
DESSUTEN har vi endelig komt til BUSS på kjøretimene. Gøy for meg det!

Ka e gøy for deg?

Denne lørdagen bruker eg på å tilegne meg kunnskap om motor. Siden eg 1: ikkje kan NÅKE om motor frå før, og 2: ikkje kan huske sist eg lærte nåke heilt nytt, og egentlig er vant til å kunne litt om masse (no hører eg Erlend (min eldste lillebror) sin hånlige latter lang vei. han vil nok gjerne sagt seg uenig i påstanden min.)), så tar dette fryktelig lang tid! Men, det skal nok gå fint. Det er jo egentlig interressant, og eg er nødt å kunne om det. Så då er det berre å bite tenna sammen og (tørre/klare å) lese og jobbe seint nok med stoffet. Flott lørdagsaktivitet. Wish me luck!

Eg kjørte lastebil med henger idag. GØY!! Her ser du lastebilen og hengeren bakfra. Og dei på praksisgruppa mi. Eg <3 skulen!!